Eidsivatinget

Eid, senere Eidsvoll, var et kommunikasjonsenter. Vannveiene var datidens «moterveier», og med sin strategiske beliggenhet ved Vorma og direkte forbindelse til Mjøsa (gml. Heidsær) la dette grunnlag for rik handelsvirksomhet på Eid og i områdene omkring. 

Der den gamle prestegården ligger i dag, var det trolig en kongelig skysstasjon. Forskere mener også at det lå en kongsgård i umiddelbar nærhet, men foreløpig har man ikke funnet ut nøyaktig hvor denne lå. 

Rundt om i Norge var det lokale ting. Tingets oppgave var å løse konflikter i samfunnet og å bruke lovverket til å dømme rettferdig. Allerede i Halvdan Svartes tid på 800-tallet hadde det vært en felles tingsamling i innlandet.

Under kong Olav Haraldsson ble tinget i 1022 flyttet til Eidsvoll. Tinget ble lagt ved  Eid som var et knutepunkt for samferdselen. Det fikk navnet Eidsivatinget. Det var Olav som ga området den avgrensingen det senere fikk. Dette lagtinget omfattet Opplandene, altså det indre Østlandet. 

Tinget ble holdt hvert år i et par ukers tid fra Bottolvsmesse 17. juni da bøndene hadde en pause mellom onnene.

Eidsivatingloven var den loven som ble brukt på Eidsivatinget. Dessverre er disse lovtekstene stort sett gått tapt, men vi kan finne spor av dem i Magnus Lagabøtes landslov som ble vedtatt i 1274. Det er kun den gamle kristenretten som er bevart.

Eidsivatingets eldre form Heiðsævisþing er trolig oppstått av det opprinnelige navnet på Mjøsa Mjøsa, Heið-sær, jevnfør Heiðmǫrk, den gamle formen for Hedmark.