På gården Garmo i Lom har de et domsbrev utstedt av lagmannen på Eidsvoll i 1308. Brevet omhandler en strid om eiendomsretten til en inngjerdet teig i Vågå, og stadfester en dom som ble avsagt allerede i 1270.
– De hadde reist langt, presten Håvard og Nikolas Flem, da de oppsøkte lagmann Harald i Eidsivating 30. november 1308, kommenterer professor Jørn Øyrehagen Sunde som har oversatt brevet.
– Eidsivatinget var det eneste av de fire lagtingene i Norge som ikke lå ved kysten. Derfor var det gjerne på vinteren, når det var sledeføre og elver og vann var frosset, at lagmannen ble oppsøkt i forbindelse med en konflikt.
– Konflikten mellom presten og eierne av Adulfsstad ble først pådømt lokale allerede i 1270. Lagmann Harald hadde tilhold på Eidsvoll der det årlige Eidsivatinget ble holdt. Han bekreftet dommen fra 1270, men diskusjonen nord i Gudbrandsdalen sluttet ikke med det, og i 1317 ble Haralds dom bekreftet av kong Håkon 5, forteller Sunde.
Brevet fra 1308 er oversatt til nåværende norsk av professor emerita Else Mundal og lyder slik:
«Alle dem som ser eller hører dette brevet, sender Harald lagmann på Eid Guds og sin hilsen. Jeg kunngjør for dere at sira Håvard på Moen og Nikolas Flem møtte for meg dagen etter Andreas’ messedag. Håvard anklaget Nikolas, og flere som eier Adulfsstad, for å ville ta fra Håvard teigen som heter Skeideholer. Da viste Håvard meg et dombrev som bevitnet følgende:
«Alle dem som ser eller hører dette brevet, sender Helge korsbror i Hamar, Sigurd Eldjarn og Erlend Amundsson Guds og sin hilsen. Vi vil kunngjøre for dere at etter bud og brev fra vår ærede herre, kong Magnus, fôr vi nord til Moen sammen med de dugende drenger som han hadde utnevnt for sammen med oss å forlike Jon hovedprest og folket på Adulfsstad om eiendomsretten til teigen som de tretter om og som heter Skeideholer. Nå var dette vår dom og deres forlik at folket på Adulfsstad alltid skal holde grinda på brua i orden og passe den vel i tiden mellom den blir stengt på våren og leet satt opp åpent om høsten, og ikke la noen av sine gjøre skade på veien som kirken eier. Løvhogst skal de ha nede ved elva. Men både presten og de skal kunne gjøre seg nytte av baret etter som hver part trenger det. Men eiendommen faller tilbake under kirkens midler med full råderett. Nå skal adulfsstadfolkets inngjerding av løkka bort straks. Kongen utnevnte disse mennene sammen med oss til å dømme i denne saken: sira Ossur i Ringebu, sira Bård på Vågå, sira Villiam prest, Narve på Dølvin, Sigurd bror hans, Andor Kleppe, Sigurd på Sunde og Eiliv Jertrudsson. Der var også mange andre gode menn til stede. I det Herrens år 1270, på sankt Mathiasdagen, var denne avtalen gjort.»
Nå siden vi syntes at deres fremgangsmåte var rett, sier jeg at denne dommen var etter loven. Derfor la jeg frem mitt brev og innsegl som var gjort i det tiende året av styringstiden til min herre, kong Håkon».
