Kanonisering

Kanonisering, den offisielle betegnelsen for å bli helgen i den katolske kirke. Olav ble helgen etter at han ble kanonisert i 1031.

St. Olav

Allerede i 1031 ble Olav kanonisert av biskop Grimkjell. Dette var før skismaet i den katolske kirken (1054). Dermed ble Olav helgen for alle katolikker i både den ortodokse og den romersk-katolske kirken.

Allerede året etter hans fall ble hans legeme tatt opp, erklært hellig av biskop Grimkjell, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros

Dyrkelsen av St. Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa. Det ble bygd St. Olavs-kirker ikke bare i Norden, men også i større byer som NovgorodLondon og York. Den første ble oppført allerede i 1035-40 på Shetland. I dag er det omlag 340 Olavskirker over hele verden, så langt borte som i Bengalen.

Ved siden av Maria var St. Olav den mest avbildede helgen i nordisk middelalderkunst, både i maleri og skulptur. I fri skulptur går disse fremstillingene fra 1100-tallet og frem til reformasjonen; Olav vises enten stående, kronet og med en øks i den ene hånden, eller sittende, og oftest med et uhyre under føttene – symbolet på de onde maktene, hans gamle selv, som han overvant.

Den sterke folketradisjonen om St. Olav vitner om den makt han hadde over menneskenes forestillingsliv i Norge ikke bare i katolsk tid, men også lenge etter reformasjonen. Hans dødsdag 29. juli blir minnet av den norske katolske kirke som Olavsmessedagen (olsok). Se også Olavsarven.

Med Astrid hadde Olav en datter, Ulvhild, som ble giftet inn i den saksiske hertugslekt og fikk en stor etterslekt (blant annet det nåværende norske kongehus); med en (engelsk?) tjenestekvinne ved hirden hadde han sønnen Magnus (den gode). Bevarte vers viser at Olav også virket som skald.
(Store norske leksikon)

DEL PÅ

Share on facebook
Share on google
Share on twitter
Share on linkedin