Av Miriam Tveit – førsteamanuensis i historie ved Nord universitet i Bodø.

Hvordan fungerte lagtinget for Eidsiva lagdømme etter utgivelsen av landsloven i 1274? Lovreformene sist på 1200-tallet endret lagtingene fra å være regionale organ til å bli en del av riksstyret, som kommuniserte med regionene gjennom kongelige utnevnte lagmenn. Lagtingene ble slik også et verktøy for å formidle politisk vilje fra drott til folk. Samtidig beholdt lagtingene status som regionalt møtested og rettsskueplass. Landsloven av 1274 ga en rekke føringer for prosedyre når det gjelder saker som kunne komme til lagtinget, og presenterer et felles rettssystem for hele riket.

Denne rettslige harmoniseringen kan gi inntrykk av at retten ble enhetlig innenfor de enkelte regionene. På samme måte framstilles landsloven som å ha gitt riket et enhetlig rettslig grunnlag med likens rettspraksis mellom lagdømmene. Denne harmonien er vanskelig å spore i kildematerialet, da studier av loven hos de enkelte lagtingene, for eksempel for eidsivatinget, viser regionale varianter. Likeledes kan man innenfor rettspraksisen innad i lagdømmene identifisere lokale rettstradisjoner. Foredraget har som mål å utforske hvilken virkning utgivelsen av landsloven hadde for Eidsivatinget, og diskuterer hvilken posisjon lagtinget holdt i regionen og i riket som åsted for rettsutøvelse og konfliktløsing i de neste vel 150 årene.

Dag 1/sesjon 1 – kl. 11.15.