Olav 2 Haraldsson

Moren til Olav var Åsta Gudbrandsdatter fra Opplandene, og faren var Harald Grenske, oldebarn av Harald Hårfagre. Dermed hadde Olav arverett til tronen. Harald døde på frierferd til Sverige før Olav ble født, så Olav vokste opp hos stefaren Sigurd Syr på Ringerike og ble opplært til å bli viking av kong Rane, en vidgjeten viking.

I ung alder reiste Olav på vikingtokt i Østersjøområdet, langs Nordsjøkysten og i England. Han reiste også som viking langs Atlanterhavskysten i Sør-Europa.

 I følge boka Passio Olavi ble Olav døpt i Rouen i Nordmandie vinteren 1013-1014.

Olav oppholdt seg lengst i England som på denne tiden var et viktig lærested for kongsemner fra store deler av Europa. Olav arbeidet ved ulike hoff hos konger og hertuger og utførte militære oppdrag for dem for god betaling. Han fikk også nærkontakt med den sivile forvaltningen som rettsvesen, regional og lokal forvaltning, politisk strategi, pengevesen og finanspolitikk og kristendom. Han hadde derfor en solid grunnlærdom da han i 1015 skulle starte arbeidet med å omdanne Norge til et styresett som innebar et radikalt brudd med tradisjonelle verdier og maktforhold i Norge.

De fleste nordmenn var sannsynligvis kristne før Olav Haraldssons tid, men han opptrådte som misjonskonge i enkelte deler av landet, og den norske kirkeorganisasjonen ble grunnlagt i hans tid ved hjelp av geistlige han hadde med seg fra England.

Olav Haraldsson hadde suksess som konge i en tiårsperiode fra 1015. Han vant over ladejarlene i Trøndelag og andre høvdinger. Noen høvdinger gav seg inn under ham mer eller mindre frivillig.

Fra midten av 1020-årene ble situasjonen imidlertid en annen: Kong Knud den mektige i Danmark og England greide etter hvert å knytte til seg mange av Olavs innenlandske motstandere. Denne alliansen ble til slutt for sterk, og i 1028 måtte Olav flykte østover til Gardarike, det som i dag er Russland.

Tidlig på året 1030 brøt Olav opp fra Gardarike for å vinne Norge tilbake. Den siste av ladejarlene hadde druknet høsten før, og landet kunne oppfattes som høvdingløst. Fra den svenske kongen fikk han med seg en del folk og tok veien nordover, inn i Trøndelag og Verdalen. Der møtte han en bondehær, dobbelt så stor som sin egen flokk. På Stiklestad ble det et slag, og Olav Haraldsson falt den 29. juli. Denne datoen husker vi som merkedagen Olsok.

Olav ble gravlagt, men liket ble gravd opp igjen og flyttet. Da kunne man påpeke at hår og negler hadde vokst. I en påfølgende seremoni erklærte biskop Grimkjell at Olav var en hellig mann. Fra nå av snakker vi om Olav den hellige. Olav ble helgenkåret før det store skismaet i kirken i 1054. Det store skismaet brukes om splittelsen mellom den latinske (romersk-katolske) og den greske (ortodokse) kirke som tidfestes til 1054. Olav den Hellige ble derfor en viktig helgen både i den romersk-katolske og den ortodokse kirken.

Snorres fortelling om Olav den hellige er spennende lesning! I ‘Olav den Helliges saga’ kan du lese om hans liv og virke og finne mang en morsom anekdote. Sagaen ble skrevet lenge etter at Olav døde. Snorres fortellerfantasi har nok krydret en del av historiene, men stort sett regner man med at sagaen refererer historien rett.