Stiklestad
Etter tradisjon døde kongen av tre sår...
Stiklestad
Tidlig på året i 1030 brøt Olav Haraldsson opp fra Russland for å vinne kongeriket tilbake.
Motstanderne i Trøndelag og på kysten samla en hær mot han. Denne bondehæren skal ha vært dobbelt så stor som kongshæren.
Hærene møttes på Stiklestad 29. juli. Det fins mye litteratur omkring dette slaget, men kildene er få, knappe og prega av legender, så slaget kan ikke rekonstrueres sikkert i vår tid. I dag er også landskapet helt forandra på grunn av seinere ras, så det er vanskelig å se for seg slagstedet fra 1030.
Etter tradisjonen døde kongen av tre sår. Først fikk han en alvorlig skade av et øksehogg. Da lente han seg mot en stein og kasta fra seg sverdet. De to andre såra var det høvdinger i bondehæren, Tore Hund og Kalv Arneson, som påførte han med spyd og øks.
De eldste kildene tyder på at slaget ikke var særlig langvarig og at kongen falt tidlig på dagen. Slaget på Stiklestad i 1030 skulle bli et symbolsk vendepunkt både for kristendom og kongedømme. Etterpå var det ikke alvorlig motstand mot kristendommen, og landet ble en del av den kristne europeiske kulturkretsen. Motstanden mot et gryende rikskongedømme fikk også en knekk, utviklinga mot en organisert stat med faste inntekter hadde tatt et langt skritt framover.
Slaget på Stiklestad er et av norgeshistoriens mest kjente slag. Det fant sted på Stiklestad i Trøndelag (i dag Verdal kommune) 29. juli 1030.
(Store norske leksikon)
Diktet om Tord Foleson
SKREVET AV PER SIVLE
Dei stod paa Stiklestad, fylka til Strid, den gamla og so den nya Tid, det, som skulde veksa, mod det, som skulde siga, det, som skulde falla, mot det, som skulde stiga.
So drog dei Sverdi i sama Stund, den bjarte Kong Olav og den graa Tore Hund. Og Haerropet dunde, so Jordi ho dirra, og Spjoti dei suste, og Pilarne svirra.
Men so er det sagt, at ein gasta Kar, Tord Foleson, Merket hans Olav bar. Og denne Tord Merkesmann, honom me minnast, solenge i Noreg Merkesmenn finnast.
Daa Tord han kjende, han Banasaar fekk, der fram i Striden med Merket han gjekk, daa stoyrde han Stongi, so hardt han kunde, i Bakken ned, fyrr han seig innunde.
Og gamla Soga, ho segjer so, at Tord han stupa, men Merket det stod. Og soleis maa enno Mannen gjera, skal Framgongs-Merke i Noreg han bera.
Mannen kan siga, men Merket det maa i Noreg si Jord som paa Stiklestad staa. Og det er det stora, og det er det glupa, at Merket det stend, um Mannen han stupa.
Merknad: Dette er den endelege versjonen av diktet, som Sivle publiserte fleire versjonar av. Det blei første gong publisert i Fedraheimen 8. april 1885, og Sivle tok det òg med i samlinga Noreg. Nationale Digte (1894). I Skrifter. I (1909), som kom etter at Sivle var død, finst diktet i ein fjerde versjon. (Frå Olavs-Kvæde. Bogvennen, Oslo, 1901, s. 112-114. Elektronisk utgåve 2005 ved Ivar Aasen-tunet, Nynorsk kultursentrum).